Vi ser tilbake på NAFO Seminaret 2026

NAFO 2026: IAA på Europas største atferdsanalytiske konferanse

NAFO-seminaret 2026 startet med et spørsmål som er lett å la passere ubesvart i klinisk hverdag: Er det vi gjør faktisk akseptabelt, verdifullt og relevant for personen det gjelder? Det var spørsmålet som satte tonen for årets forseminar — og som på mange måter ble en rød tråd gjennom hele uken på Storefjell Resort Hotel i Gol.

Fra 22. til 26. april samlet NAFO-seminaret på Storefjell Resort Hotel fagfolk fra hele landet til det som har etablert seg som Europas største konferanse for atferdsanalyse og læring. I år dro fem tilknyttet IAA-miljøet til Gol: Jens Erik Skår, Ingeborg Oprann, Silje Mikkelsen, Kristina Kaltenborn og Nele Kreuzholz.

Å dra på NAFO handler om å holde seg faglig oppdatert, om å møte og opprettholde kontakt med andre fagmiljøer, og om å bringe den kompetansen tilbake til dem som til syvende og sist trenger den mest – de som mottar tjenester fra oss direkte, og de kommunene og institusjonene som samarbeider med oss.

Forseminaret – Sosial validitet

NAFOs forseminar onsdag ettermiddag og torsdag formiddag hadde sosial validitet som tema. Sosial validitet refererer til i hvilken grad mål, prosedyrer og resultater av en intervensjon er sosialt betydningsfulle og akseptable for dem som berøres – et begrep som har stått sentralt i atferdsanalysen siden Wolf (1978) formaliserte det. Erik Arntzen åpnet med en gjennomgang av begrepets tre klassiske dimensjoner: den sosiale betydningen av målene, akseptabiliteten av prosedyrene og viktigheten av de oppnådde resultatene.

Timothy Vollmer, invitert gjest fra University of Florida, åpnet forseminaret med sitt bidrag til diskusjonen om sosial validitet. Vollmers forseminarbidrag tok utgangspunkt i en fersk artikkel han hadde skrevet sammen med Pendergrass (2025), og gikk deretter videre med konkrete kliniske eksempler på de vanskeligste avveiningene i sosial validitet.

Kjernen i foredraget var spørsmålet om hvem som egentlig er «forbrukeren» – altså hvem sine vurderinger av akseptabilitet som skal veie tyngst. Er det barnet, foreldrene eller læreren? Vollmer illustrerte dilemmaet med en medisinsk analogi: et barn kan aktivt motsette seg å få sting etter et sår, men forelder og lege er enige om at det er medisinsk nødvendig og i barnets langsiktige interesse. Den samme logikken gjelder atferdsanalytiske intervensjoner – for eksempel oral hygiene, spise selv, soveatferd og klasseromsledelse – der klienten gjerne motsetter seg tiltaket, mens andre samtykker med utgangspunkt i hva som er best på sikt.

Vollmer tok også opp at prosedyrer som escape extinction og utfall som ikke innebærer perfekt atferdsendring, krever spesiell faglig begrunnelse i lys av sosial validitet.

Søren Jensson Skår representerte HAVO Stavanger og hold et annet innlegg under forseminaret. Med tittelen Social validity, short-term discomfort, and long-term outcomes: Clinical reflections from applied practice argumenterte han for at sosial validitet ikke bør forstås som et øyeblikksbilde av akseptabilitet -en enkeltmåling av om noe «oppleves greit» – men som et begrep som utfolder seg over tid og må vurderes i lys av langsiktige utfall. Fra et atferdsanalytisk perspektiv er verdier og etiske vurderinger selv former for atferd, formet og opprettholdt av kulturelle betingelser (Skinner, 1953; 1971). De er kontekstuelt og temporalt situerte – ikke statiske størrelser som kan måles én gang og deretter legges til grunn.

Med kliniske eksempler fra habilitering og psykisk helsevern belyste innlegget en utfordring som er reell i norsk praksis: at intervensjoner som innebærer kortsiktig ubehag eller voksenstyrt kontroll — slik som eksponeringsbehandling — risikerer å bli nedprioritert til fordel for tilnærminger som oppleves som mer umiddelbart akseptable, selv om evidensgrunnlaget tilsier at de sistnevnte gir dårligere langsiktige utfall og redusert autonomi for individet. Innlegget tok opp implikasjonene dette har for klinisk beslutningstagning og faglig ansvar: hva skylder vi egentlig personen vi arbeider med — umiddelbar komfort, eller det beste faglig forsvarlige alternativet på lengre sikt?

Jens stod ikke stille på sidelinjen

Jens Erik Skår holdt to innlegg under årets seminar! Det første var del av «Far og fag»-rekken – en åpen forelesningsrekke om behaviorisme, atferdsvitenskap og anvendt atferdsanalyse, der Jens holdt innlegg sammen med sønnen Søren Jensson Skår fra HAVO Stavanger og det andre far-sønn-paret Arild Karlsen og Dag Sørheim.

Fire forelesere, fire faglige problemstillinger:

• Kan all atferd modifiseres? (Innleder Arild Karlsen)
• Hva er forskjellen på operant og respondent atferd? (Innleder Jens Erik Skår)
• Er følelser opphav til atferd? (Innleder Dag Sørheim)
• Er det nødvendig å ha kunnskap om hjernen og sentralnervesystemet for å ha en fullverdig vitenskap om atferd? (Innleder Søren Skår) PDF kan hentes her

Det ble en åpen og levende forelesningsrekke med spørsmål fra salen underveis, med spennende diskusjoner i etterkant. Skillet mellom operant og respondent atferd – mellom atferd som er selektert av konsekvenser og atferd som er fremkalt av forutgående stimuli – er grunnleggende for enhver funksjonell analyse og har direkte implikasjoner for valg av intervensjon. Spørsmålet om nevrobiologiens plass i atferdsanalytisk teori er på sin side en løpende debatt i faglitteraturen: fra en mer klassiske posisjon om at en fullgod forklaring av atferd ikke krever referanse til nevrobiologiske mekanismer, til nyere integrasjonistiske perspektiver som hevder at kunnskap om nervesystemet kompletterer – snarere enn konkurrerer med – atferdsanalyse. Å løfte disse spørsmålene inn i en åpen forelesningsrekke er et pedagogisk grep som gjenspeiler den formidlingsambisjon som kjennetegner «Far og fag»-formatet.

Far-og-Fag forelesningsrekken ga ett av de mer uforglemmelige øyeblikkene i årets program: Arild Karlsen ble syk og innlagt på sykehus under konferansen. Det hindret ham ikke i å bidra. Det var Søren og kollegene hans som rigget løsningen på plass – trådløse mikrofoner og iPhone som kamera – slik at Arild kunne holde sitt innlegg i «Far og fag»-rekken direkte fra sykehussengen, projisert på storskjerm i salen. Dag innledet for sin far og stilte spørsmål underveis, og Arild holdt det gående i omlag 30 minutter. Han ville utvilsomt ha foretrukket å være til stede fysisk, men at han valgte å gjennomføre likevel – og at det var mulighet og stemning for å legge til rette for det, sier noe om hva faget og fagfellesskapet betyr for dem som er i det.

Jens’ andre innlegg tok for seg atferdsanalytiske alternativer til psykiatriske tvangstiltak. Bruk av tvang i psykisk helsevern og i tjenester til personer med utviklingshemming er i Norge regulert gjennom psykisk helsevernloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Sensitiv håndledelse er en prosedyre der fysisk guiding utføres med minst mulig kraft og med løpende oppmerksomhet på mottakerens signaler, slik at samarbeid erstatter motstand. Regelstyring handler om å strukturere miljøet gjennom klare og konsistente verbale antesedenter, slik at situasjoner der tvang ellers ville ha blitt aktualisert, forebygges før de oppstår. Begge prosedyrene forutsetter systematisk opplæring av personalet, presis prosedyrebeskrivelse og løpende evaluering av effekt. Jens belyste gjennom videomateriale hvordan disse teknikkene kan implementeres på måter som fremmer trygghet, samarbeid og gjensidig respekt.

Litt fra de andre som dro opp

Det som festet seg sterkest for oss som var på Gol i år, var bredden i årets program. Seminaret beveget seg fra grunnlagsteoretiske diskusjoner til konkrete kasuspresentasjoner, og inkluderte en tydeligere dreining mot biologi og nevrobiologi enn vi har sett på tidligere NAFO-konferanser. Den faglige bredden er ikke bare positiv å registrere – den er et signal om et felt i aktiv utvikling, som i stadig større grad søker dialog med tilgrensende disipliner. Timothy Vollmers innlegg om klinisk datainnsamling var et av de faglig mest stimulerende bidragene, nettopp fordi det demonstrerte hva atferdsanalytisk presisjon kan innebære i praksis. Vollmer presenterte et systematisk program for registrering av fysiologiske og atferdsmessige variabler — herunder søvnkvalitet og fysiologiske parametere — med en nøyaktighet som sjelden gjenfinnes i norsk klinisk sammenheng. For oss er det en nødvendig påminnelse om at funksjonell atferdsanalyse, slik den i teorien skal praktiseres, stiller høye krav til dokumentasjon og presisjon.

Les Timothy Vollmers abstrakt her;

Barriers to effective behavioral intervention (and proposed solutions)

The functional analysis approach to assessment and intervention has advanced applied behavior analysis in numerous ways, but several impediments to effective treatment remain. In a casual format, the presenter will reflect on his personal experiences and professional collaborations with Brian Iwata, and will describe some of Iwata’s contributions to assessment and treatment. Then, the presenter will discuss five present-day barriers including but not limited to (1) difficulty with an extinction component during differential reinforcement, (2) the influence of pain and discomfort, (3) limitations of “automatic reinforcement” as an explanation, (4) the influence of antecedent stimulation, and (5) contextual variables such as family stress, anxiety, and depression. The presenter will discuss new directions for the field to address each of these barriers.

Børge Holdens kritiske gjennomgang av positiv atferdsstøtte (PAS) skapte engasjement. Holdens argument var direkte: PAS som konseptuelt rammeverk er overflødig, og den begrepsmessige uklarheten det innfører gjør mer skade enn nytte for fagfeltet. Dette er en påstand med praktiske implikasjoner for alle som arbeider i grensesnittet mellom spesialpedagogikk, miljøterapi og atferdsanalyse – og diskusjonen den utløste var av den typen som gjerne tas med hjem og bearbeides over tid.

Les Børge Holdens abstrakt her;

Er Positiv atferdsstøtte (PAS) overflødig når myndighetene regulerer hvordan atferdsanalyse kan anvendes?

PAS oppsto sent på 1980–tallet som følge av diskusjoner blant atferdsanalytikere om hvorvidt aversive metoder trengtes og kunne brukes eller ikke. De som mente «nei», etablerte PAS, som enkelt sagt er atferdsanalytiske metoder som ikke inneholder noe aversivt eller noen tvang. I Norge begynte lovgivning for hvilke metoder som kan brukes og ikke, å ta form på 1990–tallet, og siden har det blitt godt regulert gjennom lov og dokumenter. PAS kom til Norge etter at dette var på plass, og kanskje dermed for sent til å kunne ha noe mer enn en fiktiv betydning. Jeg går nærmere inn på hvorfor PAS kan være overflødig, og hva vi atferdsanalytikere kan gjøre med det.

Lysark hentes her

I tilknytning til seminaret ble FOs forestående samarbeidsrapport med NAKU presentert. Rapporten er ennå ikke offentliggjort (planlagt lansering 20. mai), men den representerer et viktig bidrag til samtalen om grensesnittet mellom vernepleiefaget og atferdsanalytisk praksis. Dag Sørheims «Mystiske spill» – som tok for seg atferdsanalytiske perspektiver på hverdagslige utfordringer i skolen – var en av de mest gjenkjennbare presentasjonene for dem av oss som arbeider tett på skolearenaen. Presentasjonen illustrerte noe atferdsanalysen er aller best på: å gjøre det komplekse forståelig uten å forenkle det bort.

Blant det vi samlet la merke til, var at konferansen i år signaliserte et tydelig generasjonsskifte i måten faget anvendes på. Mange av de yngre bidragsyterne hadde integrert digitale verktøy – apper, nettbaserte registreringssystemer, elektroniske tiltaksplaner – på måter som fremstod som funksjonelle og faglig forankrede. Det er en utvikling vi følger med interesse. Søren Jensson Skår og Ivar sin kasuspresentasjon om eksponeringsbehandling for EEG vakte faglig interesse og åpnet diskusjoner om metodens overførbarhet til andre kontekster. Lillestrøm kommunes symposium om velferdsteknologi og elektronisk pasientjournal (EPJ) pekte i en annen viktig retning: samspillet mellom teknologisk infrastruktur og klinisk praksis er et tema som ikke lenger kan behandles som en parentes.

Møtet med Timothy Vollmer

Et av de mest verdifulle aspektene ved en konferanse som NAFO er at de faglige diskusjonene ikke begrenser seg til salen. En av ukens klare høydepunkter var muligheten til å bli ordentlig kjent med Timothy Vollmer – ikke bare gjennom foredraget hans, men gjennom de uformelle samtalene som oppstår rundt middagsbordene, under lunsjpausene og ved posterseksjonene. Det ble mye god tid med ham, og kontakten som ble opprettet er av den typen vi tar med oss videre.

I samtalene med Vollmer kom vi blant annet inn på et klinisk spørsmål som stadig dukker opp i arbeid med alvorlig og vedvarende utfordrende atferd: at en del slik atferd tilsynelatende ikke responderer på ekstinksjon – enten fordi den ikke lar seg slukke på meningsfull tid, at den ikke ser ut til å være påvirket av ekstinksjon i det hele tatt (gjerne vi ikke finner forsterkerne som opprettholder den) eller fordi skadefanget er så alvorlig at man rett og slett ikke kan gjennomføre en ekstinksjonsbasert prosedyre på etisk forsvarlig vis. Dette er et klinisk problem som er godt kjent i feltet, men som ikke alltid adresseres eksplisitt i litteraturen. En hypotese som fremstod som faglig fruktbar i disse samtalene, er at en del av denne atferden – særlig der den er vedvarende og lite sensitivt for konsekvenser – kan ha en respondent eller adjunktiv komponent snarere enn å være rent operant betinget. Adjunktiv atferd, slik Ricardo Pellón og andre har beskrevet det, oppstår gjerne i tilknytning til forsterkningsplaner og er i liten grad kontrollert av sine egne konsekvenser – noe som forklarer hvorfor ordinære ekstinksjonsbaserte tilnærminger kan komme til kort. Pellón var ikke til stede på NAFO i år, men er en kollega vi følger tett, og koblingen mellom dette perspektivet og den praktiske utfordringen vi møter i klinisk arbeid, er noe vi ønsker å utforske videre.

Kompetanse nærmest mulig brukeren

Temaet for årets forseminar – sosial validitet – er ikke et ukjent begrep for IAA. Det er en daglig problemstilling vi drøfter. Er det vi gjør, faktisk meningsfullt for personen det gjelder? Er prosedyrene vi bruker akseptable, ikke bare i øyeblikket, men sett i lys av hva de fører til over tid? Er resultatene vi oppnår, de resultatene som faktisk betyr noe?

Det er lett å godta intervensjoner som oppleves behagelige og lite konfronterende. Det er vanskeligere – og faglig mer krevende – å stå inne for tilnærminger som innebærer strukturert ubehag på kort sikt, men som gir reell bedring og økt autonomi på lengre sikt. Eksponeringsbehandling er ett eksempel. Atferdsanalytiske alternativer til tvang er et annet. Begge forutsetter at vi som fagpersoner er villige til å vurdere sosial validitet som noe mer enn et øyeblikksbilde – og at vi tar ansvar for de langsiktige utfallene av valgene vi gjør.

NAFO 2026 bekreftet noe vi allerede vet, men som det er godt å få bekreftet i møte med internasjonale og nasjonale kolleger: at atferdsanalysen har verktøyene, at fagfellesskapet er levende, og at IAA har en tydelig plass i den samtalen.

Vi ser frem til 2027 — og har ambisjoner om å bidra enda mer aktivt fra scenen.

Ta gjerne kontakt om du vil vite mer om IAAs arbeid, eller om du er interessert i samarbeid.